og latteren skal aldri ta slutt.

Du legger hodet i fange mitt og jeg stryker hendene over den bare, glatte huden. Du lukker øynene og nynner rolig mens jeg maserer det bare hodet ditt. Parykken du har tatt til å gå med får deg til å klø hodebunnen om natten, så mye at irriterte rosa striper dekker mesteparten av hodet ditt. De står i sterk kontrast med den bleke huden din. Du nynner fortsatt, men det er svakere nå, det er rett før søvnen tar deg.

Du elsker at jeg maserer hodet ditt slik, du sier det minner deg om når jeg pleide å leke med det lange sandblonde håret ditt. Det virker som en evighet siden du hadde hår nå. Jeg kan nesten ikke huske hvordan det kjentes ut.

Etter behandlingene startet bestemte du deg for å barbere hodet, fordi du ville ikke oppleve å våkne til at det var masse løst hår på hodeputen, eller rake hendene gjennom håret å kjenne det gi etter og falle bort. Du sa at det var verre en å bare fjerne alt. Så sa du at kanskje vi kunne donere det, fordi kreftsyke trengte jo parykker. Jeg vet du tullet og at du ville jeg skulle le, men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke, fordi du var syk.

Jeg husker at du sa til meg at alt du ville var å fortsatt kunne le selv om du var syk. Det var en av de første tingene du sa etter vi fant ut at du var syk - at du aldri ville slutte å le, uansett hvor ille det ble. "Vi må aldri slutte å le. Fordi å le er viktig. Okey, Joakim? Lov meg det.", sa du. Du så opp på meg med et håpefullt utrykk i de blå øynene dine. Jeg svarte deg ikke der og da, bare dro deg inntil meg og klemte deg hardt til meg. Vi satt sånn å klemte lenge: helt til nærheten bragte frem tårene, helt til tårene ble til stillhet.

Men jeg lover deg nå, Maja. Jeg lover.

/ Teksten er skrevet av meg / Bildet er tatt fra tumblr /