“She is a friend of my mind. She gather me, man. The pieces I am, she gather them and give them back to me in all the right order.”

Sitatet som er tittelen er tatt fra en bok som heter Beloved (Elskede, på norsk) av Toni Morrison. Den handler om en slave i Sør-Amerika. Det er en av bøkene jeg skriver stil om for øyeblikket og jeg oppfordrer dere alle å lese den fordi det er en viktig og også veldig fasinerende bok. Den handler mye om å huske på fortiden, men også om å lære og glemme den, eller rettere sagt lære å leve med den.
Jeg har tenkt mye på fortiden selv i det siste, og da spesielt på de menneskene jeg har mistet. Det begynner å nærme seg tiden da vi mistet Farfar og noen ganger føler jeg at jeg bare kommer til å falle fra hverandre og blåse bort fordi savnet er så stort. Men minnet er en gave, jeg er så glad for at jeg fikk den tiden jeg fikk med han og at han fortsatt spiller en stor rolle i livet mitt - selv om han ikke fysisk er her lenger.

Forøvrig så går alt annet ellers greit, jeg er nervøs i forhold til bachlor oppgaven som er hengende over hodet mitt. Det er så rart å tenke at det er siste året. At jeg snart er ferdig med dette kapitlet av livet mitt, jeg har både lyst og ikke lyst til å bli ferdig. Lyst, fordi jeg gleder meg til å se og oppleve nye ting. Ikke lyst, fordi jeg kommer til å savne alle de fantastiske menneskene jeg er heldig å kan kalle mine nære venner.

15. Oktober. 2014: Jeg har tilbragt dagen på Starbuck i Putney, stirrende ned på PC-sjermen, desperat etter å bli ferdig med skoleoppgaver. Det har vært en del slike dager den siste uken, hvor alt jeg har gjort hele dagen er enten å lese kritiske artikler, lese bøker, ta notater eller skriver analyser - noe som eventuelt skal bli til ett ferdig produkt, som skal leveres inn og være så nært perfeksjon som mulig. Det er tider hvor jeg føler at det er håpløst, at alt jeg kommer til å ende opp med er bare rot fordi jeg ikke greier å formulere tankene mine ordentlig. Det er på tidspunkt som det at jeg tar en pause, fordi fortsetter jeg å skrive da er det ikke noe håp - det kommer definitivt til å være ubrukelig. For øyeblikket sitter jeg på sofaen og tar en velfortjent pause etter å ha skrevet rundt 2000 ord i dag og lest gud vet hvor mange artikler, så trenger jeg litt tid til å la hjernen få slappe av. OG, som belønning har jeg kjøpt meg to nye bøker, som ikke er skole relatert i det hele tatt.