og redselen lammer alle handlinger

Fingertuppene hans stryker over den røde, irriterte huden. Jeg kryper sammen av smerten det sender opp gjennom kroppen min og ett lite klynk slipper ut. Når jeg ser opp i ansiktet hans ser jeg det i øynene hans, sinnet han føler, jeg kan se at det bobler i ham, det koker snart over. Men når blikket hans heves og han ser opp i ansiktet mitt er øynene hans myke, sinnet er ikke der lenger, fordi det er ikke meg det er rettet mot. Han ser på meg med det myke blikket sitt, øynene hans gransker ansiktet mitt, fra de ville grå øynene mine, til det lange brune håret som henger ned som gardiner rundt fjeset mitt. Blikket hans er ikke dømmende, det er rent og åpent. Han ser meg når han ser på meg, ikke skadene mine.

Han rister litt på hodet og blikket hans lander på armene og bena mine igjen. Håndmerkene som sitter igjen der i form av dype stygge blåmerker står ut mot den hvite huden min, kontrasten er skremmende.

"Vi må gjøre noe med dette Ina.", sier han. Stemmen hans er lav når han snakker og jeg hører smerten i den.

Han liker ikke å se meg som dette, det vet jeg, men jeg er redd for hva som kommer til å skje hvis jeg prøver å gjøre noe. Jeg er redd for at noe skal skje med han. Han vet ikke hvorfor jeg er så redd, og jeg vet at hvis han viste det så ville han fortalt meg at jeg ikke må bekymre meg for ham, det er ikke noe å være redd for, han ville lovt meg det, det vet jeg, men det stopper ikke redselen. Han legger armene sine rund meg og drar meg inntil seg i en øm klem, han er varm og jeg er trygg. 

/ Teksten er skrevet av meg / Bildet er funnet på Pinterest /