"To all who long to live fully and love deeply no matter the obstacle or length of days."

Det er en stund siden jeg skrev sist, så dette er ett blogg innlegg jeg skrev for en stund siden, men jeg syntes det fortsatt var relevant så jeg poster det nå.

9. November. 2014: I går kveld før jeg sovnet gråt jeg mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg hulket for meg selv av savn og hadde det ganske vondt. Det skjedde etter jeg hadde lest i en bok jeg holder på å analysere til en oppgave: This Star Won't Go Out av Esther Earl. Det er en bok som består av dagbøkene, brevene og det kreative som Esther skrev når hun var i live. Esther var 16 år da hun døde av lungekreft. Hun ble diagnosert som 12 åring og når jeg satt å leste kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å gråte. Jeg leste alle tankene hun hadde, leste og ble kjent med en person så nært som mulig fordi jeg vet selv hvor mye av seg selv man gir når man skriver dagbok eller journal. Det var vanskelig og også veldig vakkert. Noen ganger trenger man bare å gråte og det er okey, jeg tror jeg trengte det i går, fordi jeg stresser så mye om alt rundt meg at jeg ikke gir meg selv en pause til å virkelig la all frustrasjon og stress komme ut, så det var godt å gi slipp på det i går.