og vi snakker uten ord

Store runde ord former seg på tunga, men de svulmer opp og forblir der. Jeg greier ikke åpne meg opp, jeg greier ikke presse meg selv til å si ordene som ligger å presser, venter på å bli sagt. Små korte pust er alt som kommer ut når jeg stirrer opp på han. Øynene hans er mørke og ventende. Han står og venter på at jeg skal si noe. Noe som helst, men jeg kan ikke. Jeg er redusert til en stum statue der jeg står å ser opp på han. 

Tankene som flyr gjennom hodet mitt er selvdestruktive. Jeg vet de ikke burde være der, men jeg kan ikke unngå det, ikke når han ser sånn på meg. Alt jeg har lyst til å gjøre er å visne sammen og blåse bort, jeg kan ikke konfrontere det som står rett fremfor meg. Jeg har vondt, men greier ikke å uttrykke det, så jeg snur meg og jeg løper. Jeg hører at han roper etter meg, men jeg stopper ikke.

"Lila, hva gjør du? Lila! Lilaaa!" Stemmen hans ringer ut bak meg, desperasjonen hans farger hvert ord.

Jeg stopper ikke. Beina mine bærer meg bortover så fort jeg kan, jeg løper og løper og løper, til jeg ikke har mer kraft igjen og jeg faller sammen. Knærene mine treffer bakken hardt, og jeg vet det kommer til å være sår der, men jeg bryr meg ikke lenger. Jeg bryr meg ikke. Når jeg ser opp innser jeg at jeg er ved festningen, jeg sitter under treet, og det er når jeg innser dette at tårene kommer. De faller fort, i store dråper nedover kinnene mine. Store sorte tårer. Jeg rekker hendene opp og gnir noen av dem bort, maskara farger hendene mine, men jeg bryr meg ikke. Jeg bare gråter.

Det virker som flere timer har passert når jeg kjenner sterke armer sirkle om meg og løfte meg fra bakken. De hjelper meg opp på bena, og jeg vet hvem det er lenge før jeg ser opp på ansiktet til den hjelpende skikkelsen. Den velkjente lukten treffer meg så snart armene er rundt meg og jeg synker sammen. 

"Lila..", sier han, "Lila, se på meg." 

Jeg løfter blikket mitt til øynene mine møter hans. Jeg studerer ansiktet hans, øynene hans er hovne og litt røde, man hadde ikke lagt merke til det hvis man ikke kjente han, men jeg kjenner han. Etter det trenger vi ikke ord, han drar meg inntil seg og omfavner meg, klemmer meg til seg og jeg klemmer han tilbake. Uten ord er vi tilbake igjen, alt annet er i fortiden.

/ Tekst skrevet av meg / Bildet er tatt fra Pinterest /