forlatt.

Ordene som kommer ut av munnen din er som slag over ansiktet mitt. De griper tak om halsen min, klemmer til. Kveler meg. Jeg kjenner tårene presse på bak øyelokkene, som vann bak en dam som skal til å sprekke. Pusten kommer i små desperate gisp. Oksygenet kommer ikke frem, jeg kjenner at kroppen blir ustyrlig, løs, som om jeg er en filledukke, jeg faller snart fra hverandre, går i oppløsning.

Så kommer de. Tårene. Dammen raser ned under vekten av vannet, fosser ned i lange mørke elver, forsvinner i uendeligheten. 

Du ser på meg en siste gang, øynene dine er uten følelse, og om det er noen følelse der så er det bare likegyldighet. Du bryr deg ikke lenger og det gjør vondt. Jeg har lyst til å skrike, til å få deg til å forstå. Til å få meg selv til å forstå. 

Du snur deg og går din vei. Forlater meg og livet vårt. Det er bare mitt liv nå. Vi er ikke lenger.