Første gang jeg så deg sto du å ventet på bussen. Du hadde på deg hettegenser, jeans og sorte Converse. Øreproppene til ipoden var i ørene og blikket ditt bevegde seg rundt mens du ventet, aldri fiksert på ett punkt for lenge. Du hørte på Dashboard Confessional, volumet var så høyt at jeg kunne høre det der jeg sto ett par meter unna. Du kikket bort på meg ett kort øyeblikk og jeg smilte litt, du smilte tilbake. Jeg husker jeg tenkte at du hadde snille øyne, den type øyne en person med ett slemt hjerte aldri kunne ha. Smilet ditt var litt skjevt, men sjarmerende og du hadde ett smilehull på den ene siden, jeg tror det var når jeg så det at hjertet mitt smeltet litt.
Du kikket bort på meg igjen, men jeg latet som om jeg ikke hadde sett det. Så tok du ett steg nærmere meg, du prøvde å få det til å se avslappet og tilfeldig ut, men du har ikke noe poker-face. Ettersom vi ventet kom du nærmere og nærmere. Og så var du der, rett ved siden av meg og jeg hadde gitt opp på å late som om jeg ikke la merke til deg. Jeg så opp på deg, du smilte.
Jeg la hodet mitt på skakke og kikket opp i ansiktet ditt. "Dette er ikke sånt som skjer vet du.", sa jeg.
Du myste med øynene og så spørrende på meg. "Og, hva er det?", sa du.
"At folk møtes sånn som dette. På et buss stopp." Jeg gestikulerte med hendene. Jeg tok en pause og så på deg, du stirret tilbake, men sa ingenting. "Ada." sa jeg endelig og holdt ut hånden min. Du tok den i din.
"Felix", sa du og de mørke øynene dine møtte mine blå ett langt øyeblikk. Så kom bussen min.
/ Tekst skrevet av meg / Bilde fra Tumblr /
No comments:
Post a Comment
Sharing is Caring ♥