Dagene er lange og mørke etter det har skjedd. Hjertet er tungt i brystet, som en stein som skal synke meg til havets bunn. Den dagen er alle kledd i sort. De går rundt og klemmer, sier de kondolerer, som om de forstår. Men de forstår ikke. Jeg er kald, nummen. Folk kommer opp til meg, prøver å snakke til meg. Ingen spør hvordan jeg har det. Jeg har vondt. Tankene raser i hodet mitt. Hvorfor?, tenker jeg. Hvorfor gjorde du det?
Jeg kjenner tårene presse på, som en dam som skal til å kollapse. Jeg er stum.
Dammen kollapser når kisten din blir senket ned i den mørke våte jorda. Tårene triller nedover ansiktet mitt, jeg hulker, hikster. Jeg får ikke puste, trykket på brystkassen min er for mye, jeg faller til bakken. Den sorte kjolen min blir våt, gjørmete. Jeg gråter store stygge tårer. Alt inni meg gjør så vondt, jeg tror ikke jeg kan overleve dette tenker jeg. Smerten skyter gjennom hele kroppen min, men hjertet det er der jeg kjenner det mest. Det er som om noen griper fast og prøver å rive det ut. Som om det røskes ut av brystet mitt.
Jeg blir kald igjen. Mennesker myldrer rundt meg, kommer til min side. Ett teppe blir pakket rundt skuldrene mine. Noen sier noe, men jeg hører dem ikke. Alt jeg hører er skrikene som kommer fra min egen hals. Alt jeg ser er deg. Borte. Kald. Død. Alt jeg ser er deg. Når jeg fant deg.
/ Teksten er skrevet av meg / Bildet er funnet på Pinterest /
No comments:
Post a Comment
Sharing is Caring ♥